Tenk at nå er det 13 år siden vi ble enige om at vi følte så mye for hverandre at det å ha "et uforpliktende forhold" ikke lenger var godt nok. Jeg husker det som det var i går at jeg så litt skrått på deg der jeg satt i den grønne sofaen din og spurte forsiktig:"Kan jeg kalle deg kjæresten min, da?" Og du smilte og nikket og svarte like forsiktig, men overbevisende:"Ja."
Det var himmelspretthelga husker jeg og ennå var det ingen som visste om oss, ingen som visste om vår gryende kjærlighet og at vi hadde bestemt oss for å slå oss sammen. Det var noe der, noe som lå og dirret mellom oss, vi var begge enige i at det føltes som om vi hadde kjent hverandre alltid. Jeg husker vi mente det måtte være skjebnen.
Årene har gått så lynfort at jeg nesten ikke klarer å henge med i svingene! Hele veien har jeg jo sagt at "Bare ungene blir store nok så kommer jeg flyttende!" Det har vi ventet på med lengsel i alle disse årene, begge to. Og plutselig har det gått opp for meg at det ikke er lenge igjen. Knøttene er ikke knøtt lenger, de har vokst sin mor over hodet for årevis siden og aldersmessig er de straks som voksne å regne, selv den minste! Neste vår er hun russ og ferdig på vgs og da... Da har mor sagt at "Når du blir ferdig på videregående, jenta mi, da flytter jeg hjemmefra!" Og det er jo bare et drøyt år til.
Men først skal vi nyte denne 13-årsdagen vår, bare kose oss og sikkert gå ut og spise middag, det pleier vi å gjøre på denne dagen. Og jeg elsker deg, kjæresten. Mer og mer for hvert år, ja, for hver dag! Jeg elsker deg til månen og tilbake, høyere enn himmelen! Så la oss feire hvert år sammen og se frem mot mange, mange gode år til i hverandres selskap.
Jeg elsker deg.
